Tiden har gått fort, og mange vonde minner er fortrengt. Ikke borte, men langt unna. Langt unna tankene mine. Det er 1 år siden tvangoverføringen til RASP. Selv ikke advokat og kontrollkommisjon kunne gjøre noe. Allikevel så håpet vi noe skulle skje. Noe nytting. Med forvetninger om en bedre hverdag, en tryggere atmosfære og en anoreksi som snart skulle slippe taket. Forvetninger ble til håp og drømmer, men aldri noe av. Jeg kan enda huske lukten, menneskene og følelsen jeg bar på. Jeg hadde det utrolig vondt og alt føltes så utrolig ensomt og tungt så fort mamma og pappa måtte forlate meg. Plutselig var jeg der alene. Alene på et nytt sted. Nye mennesker. Nye rutiner. Nye regler. Jeg skulle kjempe mot en sykdom, samtidig som jeg kjempet for og mot hvert bidige måltid, hver dråpe av ernæringsdrikken og hver time som gikk. Sakte og ganske uutholdelig… Å tenke tilbake føles ikke realistisk eller politisk korrekt. Det er for mye smerte forbundet med innleggelsen. Det er så fint at jeg har vokst såpass mye som person etter jeg reiste derfra. Et år med utfordringer, mål og store mestringer. Godt, trygt og nødvendig for psykisk fremgang! Ekstremt viktig for egen motivasjon, vilje og pågangsmot og essensielt for å finne tilbake til Madelén. Jeg er et stykke unna, men jeg nærmer meg uten tvil det store mål! Mitt store mål…
Tvang er så alt for jævlig… spesielt når man virkelig ikke vil. Det er kanskje nødvendig noen ganger, men det gjør likevel vondt. Er glad for at du er kommet mye lengre nå! Stå på (: <3
Fortsett å kjemp.. Jeg leser bloggen din mange ganger hver dag, du har en bra blogg.. gleder meg til neste innlegg.. Mange som setter pris på deg!