Innlegg skrevet Tirsdag, 14 Februar 2012.
Det er alltid koselig å vise at man bryr seg litt ekstra om hverandre. For min del så har jeg alltid trivdes med å være singel, og etter jeg fikk diagnosen så ville jeg definitivt at det skulle forbli sånn i en god stund fremover. Er jo knappe 19 år, bare. Mange år på å velge mister loverboy. Han eksisterer. Jeg har bare ikke benyttet noe tid på å lete. Mye handler vel om at jeg og sykdommen ikke orker en ekstra innblanding. Jeg er ikke klar for en som skal ivareta og varte meg opp. Det er koselig at folk bryr seg, men jeg føler vel at venner, bekjente og familie holder enn så lenge. Bra og nødvendig, men mer enn nok. For meg så er det fine med valentine å se kjærligheten mamma og pappa har til hverandre, men også den kjærligheten som finnes innad i familien, og selvsagt alle hjerter som surrer rundt der ute.
