Ikke som i tyngre på vekta, men som i tyngre i hjernen. Uken har bydd på utfordringer og tankekjør som jeg ikke har vært helt vant med. Tiden har mer eller mindre fløyet litt fra meg, og jeg har vel kanskje følt en noe mer isolert tilværelse enn jeg pleier. Det er jo fint å få tid til å tenke, og det er nyttig å fundere litt, men jeg merker bare at det har vært noe mer ”plass” til sykdommen. Noe som har tatt på. Både psykisk og fysisk, uten at det nødvendigvis har gått utover helse og inntak. Nå har jeg tatt mine grep som vil si mer hensyn til meg selv og mine. Pluss at jeg har benyttet litt tid til god fremtidsrettet psykologi med han godeste Olsen. Jeg kommer ingen vei av å grave i hukommelsen på årene jeg har vært syk, innleggelsen, ”onde mennesker” eller ting som generelt ikke har noen god funksjon på tankene mine. Jeg må bruke hver dag positivt, og jeg må gi Madelén maks og det beste utbytte av tiden fremover. Det er sånn jeg skal leve.. Nå og for alltid!
Se uten det anoretiske øyet!
