Det virket så glamorøst med spiseforsyrrelser. Spesielt anoreksi, som etterhvert fikk et alias som ”prinsessesyken”. Mange kjendiser har og er rammet, og ofte har det blitt pakket inn som en enkel og grei sykdom der man er noe tynnere enn normalen. Der tynnhet er forbundet med noe flott, fint og attraktivt. Vel. Alle skulle visst. Sannheten er helt annerledes. Etter mye erfaring, flere års kamp og traumatisk behandling ble synet mitt raskt forvandlet. En spiseforstyrrelse er hverken glamorøst eller behagelig. Man føler seg bare svak. En rekke fysiske kompliksjoner er krevende. Psykiske problemer driver en til vannvidd og er beintøft. For ikke å snakke om sondeslangen som tar seg greit dårlig ut. Den fikk i hvertfall meg til å se sykere ut den gang. Da jeg lå og ble pumpet på akutten etter en dødelig overdose kom det et vendepunkt. Det understreket for meg at livet absolutt ikke handler om hvordan man ser ut. Det handler om hvem man er. Forholdet til seg selv og til andre. Hvordan man framstår er i stor grad tilknyttet ens indre styrke og følelser. Allikevel innbiller de fleste seg at det ytre må omhandle regimer i form av hardtrening og supersunt kosthold. Det er ganske sykt hvor langt ting må gå før man tror man oppnår suksess. Gutter ønsker seg jo ikke beinrangler. Arbeidslivet foretrekker ikke beinrangler. Samfunnet generelt vil heller ikke ha beinrangler. Altså; det er ikke et krav! Jo lavere ned jeg kom, jo dårligere følte jeg meg. Man skulle tro det var motsatt. Jeg fikk definitivt bekreftet at size minus null ikke var min vei til et bedre liv. Det er synd det måtte gå så langt, for det gjør veien tilbake enda lenger. Hele framtiden ble satt på vent. Enda går jeg på videregående… Snart 21. Jeg higer ikke lenger etter å bli den jenta jeg var før. Det toget er kjørt. Hun er på en måte borte for godt. Fokuset er å bli den beste utgaven av meg selv – en ny og forbedret Madelén. Den går jeg for!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame