Jeg har forstått at det handler om noe inni meg. Jeg har ofte hatt høye krav og forventninger til meg selv, men etter 2011 har jeg virkelig lært å akseptere at jeg ikke alltid kan innfri. ”Ikke være best” Jeg er jo like bra selv om jeg kanskje feiler en gang i blant, eller velger en snarvei. Det trenger ikke å bety at jeg har lagt perfeksjonismen på hylla, eller blitt sløvere. Det er rett og slett bare en prioritering som gjør at jeg tar bedre vare på meg selv og mine ressurser. At jeg slipper unødvendig stress, fordi jeg ikke nødvendigvis må påta meg store oppgaver som jeg må bruke for mye tid på. For jeg kan jo mye heller fokusere på det jeg vil gjøre og det jeg ønsker å gjøre, og akseptere at ting ikke må bli perfekt hver eneste gang. Et sted i nærheten er mer enn bra nok! Og jeg skal være fornøyd med egen innsats uansett resultat. Nedtur som opptur! Vanskelig, men til syvende og sist verdt det.
