2010 vs 2011

”Godt nytt år”! Jeg husker ordene godt. Ordene fra den norskindiske vikaren som satt på rommet med meg mens jeg så fyrverkeriet utenfor vinduet. For en nyttårsaften. Jeg skulle aldri være på et sykehus. Jeg skulle aldri feiret nyttår på denne måten. Aldri i mitt liv hadde jeg godtatt det hvis det var et valgalternativ a eller b. Den deilige middagen som forresten bestod av halvtørre og smørglaserte fiskekaker med hvit saus iblandet frossenblandede grønnsaker hadde for lengst nådd magen min. Ikke en gang en telefonsamtale fikk jeg spandere på meg for å ønske familie eller venner en tanke inn i det nye året. Telefonforbud! Familien var innom en halvtime. Der kom de, i finstasen, klare for nyttårsseselskap, mens jeg…. Ja. Jo. Jeg måtte være igjen på sykehuset på nyttårsaften. Lukket avdeling, vikarer, og alt annet enn nyttårsstemning. Det finnes ingen verre måte å tilbringe en slik dag på. Skillet fra i fjor og i år er enorme. 2011 er annerledes, og forhåpentligvis blir 2012 et bedre eller et helt fantastisk år for meg. Jeg er jo hjemme hos mine kjære. Det blir først 10-13 på elkjøp, deretter jobbmøte, også går det noen timer før vi skal på Borre for å feire det nye året. Det skulle være tilbredt kalkun, så jeg ser virkelig fram til å spise den samme maten som alle de andre. Må jeg bestemme meg for at det skal gå bra. En annen ting er dette med nyttårsforsetter. Det er vanskelig å sette seg klare og tydelige mål eller rammer rundt sykdommen, så den biten får vi ta som det kommer. Det er det som har vist seg å fungere best hittil. Det jeg ikke skal sluntre unna lenger, og som jeg er nødt til å bli bedre på er dette med å ringe til besteforeldrene mine, vennene mine og familien generelt. Samt at jeg må bli bedre til å ta kontakt med vennene mine, for å bruke mer tid på dem. Jeg skal også bli flinkere til å prioritere meg selv, som vil si å unne seg ting. Ikke bare ”ting” i ordets rette forstand, men også det at jeg kjenner på at jeg er verdt noe som menneske, individ og som den personenen jeg alltid har vært. Vi kan vel si at jeg må unne meg livet så mye som jeg fortjener det – kjenne at jeg lever! Utover det så vil jeg jo gjerne sette mål for både skolen, jobben og alt annet, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å gi meg selv for høye forventninger eller krav. Dessuten så trengs det ingen nyttårsforsetter for å nå fremover i livet! Der er det viljen og styrken min som skal til..

 

 

 

 

 

6 kommentarer

Siste innlegg