Fra September og til November jobbet jeg hver Lørdag tre timer. Fra den dag har jeg økt gradvis i forhold til formen og ikke minst lysten og iveren etter å selge mer. De siste uker har det vært 3-4 dager, mens nå opp mot jul så blir det i grunn lite fri. Skal til og med prøve meg på en 4-dager i strekk pluss en 6-timers en dag der jeg spiser lunsjmåltidet på jobben. Jeg tror ikke det vil by på utfordringer, men alltid greit å forberede seg på forhånd. Jobben er veldig bra, men det er ikke bare miljøet og arbeidet som gleder. Jeg føler at den tilværelsen er en mer normal greie for meg. Jeg har på en jobbebukse og en skjorte som er totalt uten former. Man ser ikke mitt spinkle speilbilde, og legger ikke merke til at jeg er syk. Samtidig som min fine gyldne ansiktsfarge har kommet mer og mer tilbake. Jeg liker veldig godt det at jeg glir inn som en i mengden. Eller lettere sagt; vises som Madelén. Madelén uten anoreksien. Hun finnes et sted. At kundene ser på meg som en vanlig ansatt. At kollegaene mine ser på meg som en vanlig kollega, og at familie og venner tar meg for den jeg alltid har vært. Jeg må ikke føle meg tynn i alt av tøy og jeg må ikke nødvendigvis hige etter å vise andre at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg trenger ikke lenger å skille meg ut. Mange sier at jeg ser godt/bra ut, og selv om anoreksien ikke er tilfreds med de ordene eller kommentarene, så bryr jeg meg mye mer om det å se naturlig sunn og frisk ut. Jeg vet det er veien å gå… Jeg trenger ikke å defineres med en sykdom. Jeg trenger ikke identitensstempelet som hun syke. Hun som bare er fanatisk opptatt av mat, vekt eller utseende så mye at det går utover livskvalitetene hennes. En gang var det realitet, mens nå glir det lenger og lenger unna. Det er en god følelse at den syke delen har blitt et mindre fokus i hverdagen. At slangen ikke lenger skal ha dette kvelertaket på meg. For mye styrke og vilje, og enormt mye beskyttelse på alle tenkelige områder!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå