Jeg har prøvd å kjenne på de gode følelsene. Jeg har utrolig bra her jeg bor hjemme. Det er bare savnet etter det å leve hundre prosent normalt. Helt ærlig så kan jeg ikke huske hvordan jeg hadde det og hvordan jeg levde før jeg ble syk. Jeg kan ikke huske hvordan tanker jeg gikk med i hodet, rutiner rundt skole og venner, eller hva jeg pleide å spise. Jeg er speilblank! Det er hva jeg føler er verst med denne sykdommen nå. Jeg har rett og slett spinnet meg inn i en tilværelse som jeg har bodd i så lenge, at det på en måte har blitt normalt for meg. Jeg spiser, jeg jobber, er med venner, går turer, er på småreiser, osv, men fremdeles så er det noe som mangler. Det lille ekstra. Det å unne seg livet og de små godbitene som følger med. Vi kaller min tid før anoreksien for gamle dager. I gamle dager kunne jeg dratt på fjelltur med venner, jeg kunne dratt til syden, spist popcorn eller påtatt meg ansvar for hjemmet hvis mamma og pappa var borte. Jeg kunne også dra på en fest i ny og ne. Det var alt annet enn helse som avgjorde. Nå hadde jeg gitt så mye for å få de mulighetene tilbake. For meg ville det vært et helt nytt liv. Det at jeg delvis ikke husker hvordan jeg var før skremmer meg. Hvis mamma sier; ”du likte jo det før?” så er det akkurat som at jeg ikke vet noe som helst. Dermed kommer spørsmålet ”Hvem var Madelén, eller hvem var jeg uten anoreksien?”? Det er helt surrealistisk å fundere på det. Jeg er jo her.. Er jeg ikke?
Fint bilde 🙂
Kjempe fin blogg, kommenter gjerne tilbake, det ville vært koslig !:)
uff, du har det ikke lett..-.- stå på!
Hei:))
Takk for at du deler disse tankene med oss,syntes du er modig!!
Jeg har selv 3 vakre jenter,å lurer på om du har noen gode råd for oss som foreldre,hvilkehva man må ta hensyn til,før det går så langt..??
kul blogg:)
Fine og sterke tanker som jeg deler med deg!
Jeg kan gå rundt å huske på hvordan noen ting var, fordi det ikke er såå lenge siden, men når det stadig glir lengre å lengre vekk fra meg, så blir det vel vanskeligere å finne tilbake til? Man roter seg vekk fra den man er når man finner spiseforstyrrelsen (hele den letingene etter et innbilt “bedre Jeg”), og på den andre siden av sf’en er det slettes ikke noe Paradis. Hvem er man da? Skal man finne tilbake til den gamle seg (som man har glemt?), eller må man søke en helt ny, eller forbedret utgave? Og spiseforstyrrelsen er jo ikke det trygge man kan holde fast og ta med seg i søken.
Skremmende…
Jeg tror og håper likevel fri-tanker fra mat, hyggeturer og stunder som innebærer familie, venner, sunn trening og aktivitet, og Ja, en fest i ny og ne, vil være der for meg:) Og at vi tar med oss momemnter fra “gamle-oss” , også Etter spiseforstyrrelsen..
Klem!
Lisa: Hei Lisa! Tusen takk for at du har kommentert 🙂
Anoreksi er en kjempeskummel sykdom nettopp fordi man sjelden oppdager den før den er kommet for langt.. Det gjelder å passe på at jentene dine spiser vanlig mat, og har et normalt og avslappet forhold til trening. Skulle du høre misnøye med kropp kan det være fare på ferde, men det må ikke bety det. Ofte er en samtale veldig hjelpende. Det kan også være lurt at du informerer dem om spiseforstyrrelser når du føler tiden er inne for det. Har man nok kjennskap til denne sykdommen så kan det kanskje være med på å forhindre den 🙂
lykke til!