I dag skulle jeg begynt i tredje klasse. I dag skulle jeg vært frisk. Det er i allefall hva vi alle trodde for et år siden. Den tiden er nå forbi og jeg måtte ta et valg. Jeg bestemte meg i våres, og dermed var en avgjørelse tatt! Jeg angrer litt og jeg tviler litt på om jeg har gjort det rette. Utsette enda et år med skole? Allikevel vet jeg hva fornuften forteller meg. Jeg vet også hvor sterk anoreksien er. Greit nok så har den ikke kvelertak på meg, men den er der. Anoreksien har en gang dominert skolehverdagen. Aldri mer! Jeg orker ikke tanken på all skolematen som pent og pyntelig forsvant i søpla, alle friminuttene jeg byttet ut med joggeturer og den minimale læringen jeg klarte å få plass til i hodet. Det er ingen gode minner. Jeg får heller se langsiktig på det. 1 år er ingenting – hvis det er ventetiden for å bli mottakelig student med gode karakterer og utdanning. Jeg skal jo bruke året til å fokusere på jobben. Det er mer enn nok, foreløpig. Heller en god selger, enn en middelmådig selger og student!
Enig! Helsa først, så får det andre komme etterpå. Bra tankegang:)
Du har god tid til utdanningen din, om du jobber i 40 eller 42 år spiller ingen rolle:) Livet og helsen kommer først!
Damn du er sterk som greier å formulere og å se det på den måten. Får i alle fall meg til å tenke, for jeg har som deg også fått beskjed om å vente ett år til. Så da er det ikke så mye annet å gjøre enn å jobbe mot målet. Og som du sier; bedre å vente ett år og gå for gull enn å kjøre seg selv ned i grøfta atter en gang. ♥
Jeg tror du gjør det riktige ♥
Dette innlegget fikk meg til å smile. Vi er flere i den båten, og de tankene du skriver her er så sanne. Ingen vits i å forhaste seg. Det er så lett å glemme akkurat det.
Skynde oss sakte, right?
🙂