Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg gikk rundt på Meny med en handlevogn fyllt av Grandiosa, lomper, en potetsekk og noen halspastiller. Et lite håp om at en reddende engel i form av min bror skulle komme å skygge over meg, betale og bære posen. Men, det ble med tanken. Ikke vet jeg hva kassadamen tenkte da hun så at jeg handlet alle de karbohydratene. Kanskje hun ikke tenkte noe som helst? Kanskje hun ikke rakk å se på meg en gang? Hun tok sikkert bare betaling, og lot meg putte i varene før jeg gikk. Hun var sikkert for opptatt til å legge merke til noe som helst. Ellers så kan dere spare dere for jubelen. Matvarene var ikke til meg. Jeg er bare snill pike som går ærend for mamma og pappa når de ikke er hjemme. Så jeg dro altså på butikken. Alene. Uten noe følge. Løpe? Nei. Jogge? Nei. Bare litt powerwalk? Nei. Normal med andre ord. Det føles litt godt å bruke Madelén til noen slike ting også, en gang innimellom. Hun har bevist mye bra i det siste! For nå tenker jeg på dette huset som psykologen min alltid drar frem. Disse svarte veggene er ikke lenger svarte, men en blanding mellom beige, kremhvit og brun. Nydelige nyanser. Døren er også til syne, selv om den enda har en svær bestemorlås på. Til gjengjeld har den fått både ringeklokke og bankbank. For Madelén nærmer seg døren. Denne døren som åpner opp for en positiv og trygg hverdag, framtid og tilværelse.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For dette er nemmelig en av tingene hun skal tilbake til! (jobben – elkjøp)