Tirsdag startet PC-trøbbelet, og det holdt på fram til i dag. Sånn er det når man skal ha administratorrettigheter, windows, office, nettverk og masse back-up av gamle filer. Deilig å være ferdig med det! Jeg kan virkelig bli så sint når dataen inntar sitt eget liv. Skal jeg oppsummere etter flerfamilien som var på Onsdag? Vi sov jo på hotell, og dermed ble det sent i seng. Våknet av verdens høyeste og mest udugelige mobilalarm kalt ”silent”. Morsomt. Frokosten ble spist på hotellet, lunsjen på flerfamilien og middagen på hotellet, før det bar videre til IKEA. Det ble gåturen for å si det sånn.. Kveldsmaten tok vi hjemme! Jeg opplevde en enorm positivitet og glede på kurset. Jeg kunne dele med alle hvor bra jeg faktisk har det, hvor flink psykolog Olsen har vært, og hvor mange fremtidsplaner jeg venter på å realisere. Det å våkne på Torsdagen var en kamp. Anoreksien var litt for sterk. Man må ned for å komme opp. Jeg innså noe. Jeg kunne stappet inn en hel marsipankake. Ingen innleggelse er aktuelt. Aldri. Så da bestemte jeg meg. Samme frokost som på RASP, samme lunsj som mamma, en real kyllingpai til middag og is til dessert. Lettis riktig nok, men et sted skal man jo starte. Bare det å merke konsistensen fikk hodet på rett vei. Jeg hadde lyst på isen. Den smakte godt. Ingen problemer med kveldsmaten etterpå. Ingen! Fikk også en tur ut på St. Hans. Tre stopp, og vi endte opp nede på Rørestrand for å møte litt familie. Koselig. Fredagen var også en lykkens dag der jeg og mamma var på Åsgårdstrand. Kvelden tilbrakte jeg med pappa. Vi kokkelerte på kjøkkenet og marinerte tunfisk. For en deilig middag det ble, og for en flott prat vi hadde. Jeg kan alltid være ærlig med pappa. Vi kan snakke om alt som svirrer i hodet mitt! Denne Lørdagen har heller ikke vært noe manko på glede. Jeg stod opp med et positivt smil om munnen. Jeg gledet meg til frokost som mamma, pappa og jeg spiste sammen ute på verandaen. Så ble det en tur til Åsgårdstrand i dag også, og nydelig biffmiddag til kvelden. Sist biffbit jeg fikk i meg ble inntatt 17 Mai 2010. Tenk det! Og jeg vil meddele at jeg lever enda. Livet er flott, og jeg kjenner livsgnisten opp gjennom hele meg. Jeg liker denne tilværelsen, og den akter jeg å kjempe for.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

En gladjente skal hun være!