Jeg skremte meg selv i går. Rent tankemessig. I løpet av omtrent 6 måneder innleggelse har jeg kun vært hjemme 3-4 dager i strekk. Selv da jeg var hjemme på permisjon føltes det ikke riktig. ”Jeg er ikke hjemme!” Så; hvor er hjemmet mitt, da? Per dags dato er det Ullevål Sykehus. Allikevel er det jo ikke her jeg skal bli resten av livet, heller. Jeg trenger en tilvenning til mitt gamle liv. Jeg er både utmattet, sliten og ekstremt lei. Dagene er så A4. Det skjer ingenting nytt. Plutselig var det Søndag. Ingen tvil om at dette er ensomt og vanskelig. Jeg prøver å snakke med folk, men det går ikke. Jeg klarer ikke å skaffe tillitt eller stole på behandlingen. Sånn har det vært hele veien, og det er da jeg stiller de kritiske spørsmålene til meg selv; ”Vil du dette?”, ”Kan du ta anoreksien?”. Ja, selvfølgelig. Jeg behøver noe nytt og noen gleder å se fram mot. Jeg holder ikke ut mer løgn og usannheter. Det blir 48 timers permisjon i forbindelse med 17 Mai. Jeg føler meg sviktet! Det er utrolig at min somatiske tilstand var bedre på julaften….. Nei! Jeg får heller legge fokuset på permisjonen, feiringer og alle menneskene jeg skal være sammen med. Det blir fint! Det har i allefall skjedd mange store ting siden sist, som foreløpig er hemmelig 😉



Savner senga mi!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame