Man trenger ikke 160 i IQ for å forstå at jeg sliter med å få et naturlig forhold til mat. Frivillig er en prøvelse, og jeg er evig takknemmelig for at jeg klarte å oppnå det. Allikevel sitter jeg igjen med min sterke og tomme stemme som bombaderer på meg ordrer i alle kanter. ”Ikke spis det”. ”Det blir du feit av”. ”Nei, det er nok!” Et kontstant mas. Jeg ønsket virkelig å bevise fremgang og vilje. Bedre enn forrige gang, men langt i fra bra nok. Tårene tar til når det blir konfrontasjoner og ekstra spørsmål. Det er ille nok med det jeg har tatt til meg om jeg ikke må få noe mer ved siden av. Jeg vil bli frisk, men helst ikke opp i vekt. Hvilket som faktisk er den eneste muligheten til å leve forsvarlig videre. Jeg vet så godt hvor slitne vi alle sammen blir av dette opplegget. Fremdeles er vi litt fanget og vi må jobbe hardt for å oppnå den ønskelige fremgangen. Det skal ikke være lett. Er overveldende glad for at jeg har fått denne permisjonen og at vi sammen har prøvd å samarbeide best mulig. At vi sammen har prøvd å komme til enighet, løsninger og mulige ting vi kan jobbe videre med. Det er godt familien holder ut med meg. Nå må jeg bare få til et godt samarbeid her på RASP og utnytte deres kompetanse til min fordel. Jeg gir ikke lenger avkall på ting. Heretter skal jeg oppnå og fortjene hver eneste lille frihet og lykke!
Stå på!! 😀
For et nydelig bide av deg Madelén! Håper du ser hvor utolig vakker du er!
Stå på videre, ønsker deg en god permisjon, og krysser fingrene for deg 😉 – Og heretter oppnår DU frihet og lykke! Du fortjener det så abslolutt! – Det gjør alle mennesker, og det er ingen grunn til at nettop du skal være et unntak! Den eneste som ikke fortjner denne friheten og lykken er Anoreksien!Og jeg VET at du har styrken i deg til å vende anoreksien ryggen. Du skal bare “skynde deg langsomt” 🙂
Klem <3