Jeg ble revet fra familien min 29 November 2010. Vi har alltid hatt en bra familiesituasjon, og vært nært tilknyttet. Derfor ble det ekstra vanskelig at jeg plutselig skulle ”bo et annet sted”. Kun et par timer annenhver dag, kun et par timer eller dagers permisjoner var det jeg fikk se til dem. Veldig vanskelig. Nå jobber jeg meg tilbake. Tilbake til familiesituasjonen. Der vi igjen skal være den sterke, stolte og lykkelige familien som vi alltid har vært – og enda er. Derfor skal vi nå delta på ‘‘flerfamileterapi” her på RASP. Torsdag hadde vi informasjonsmøte der vi møtte de andre familiene, og allerede i morgen begynner kurset. Det skal gå 10 dager over et år. Begynner intensivt med 4 dager. Kurset vil på ingen måte gi noen fasit for hvordan det skal gå for familien i fremtiden, men det blir en hjelp og en støtte på vei mot bedre tider. Det har jeg troen på! Ingenting skal være uprøvd.
Vil først si at jeg er fast leser av bloggen din og synes at du er kjempe sterk!
Flerfamilieterapi har jeg også vært med på, og det fungerte kjempe bra for min del! Ble kjent med så mange herlige jenter, og vi har vært en stor støtte for hverandre gjennom tilfriskningsprosessen! Lykke til Madelén!
oi, spennende! håper på bra resultater 🙂
Så flott at du skal i flerfamilieterapi! Det har jeg også vært i på rasp 🙂 Ganske så tøft, men jeg tror det gjorde enda mer for familien min enn det gjorde for meg. I alle fall for mamma og pappa, som nå forstår mye bedre. Og det slår jo positivt tilbake på meg igjen^^
Absolutt verdt det.
Hold ut og møt opp selv om det blir tøft 😉
Det nytter! <3
Hei Madelén
Har selv vært med på mye familieterapi, noe som har vert veldig nyttig for både meg og familien. Familen er utrolig viktig for å bli frisk av en spiseforstyrrelse (Det er jo faktisk sammen med dem du skal tilbringe mest tid sammen med fremover). Jeg syntes det var veldig godt å få hjelp til å snakke om famileresjoner og tanker sammen med søsken og foreldre. Dette var så klart også til hjelp for dem. Men det er også både vondt og vanskelig, og sterke føleser kommer frem i lyset. Uansett det sikkert til stor hjelp for familier din og få en større innsikt i dine tanker (og deg i deres), da vet de hvordan de bedre kan hjelpe deg.
Det har seg jo slik at dersom et familemedlem blir rammet av spiseforstyrrelser, blir alle fanget av sykdommen. Jeg syntes det var godt og få noen utenesifra til å “Se inn” i vår famile, selv om det også var rart. Men hvis dere går i det samme mønsteret i månder eller år, ser man seg fort blind. Selv gjore jeg på mange måter hjemmet til anoreksiens bolig. Alle måtte ta hensyn til meg, anoreksien forbød mange ting, matretter, gleder og satt søsknene mine på sidelinjen. Igjennom famileterapien ble jeg bedre på å lytte til hva dem sa og følte om min dominerende plass i huset, samt deres frykt og ønsker. Dette gjorde at jeg følte stor skyld, men tiden ble jeg flinkere til å sette bort skyldfølelsen. For en ting vi fokuserte mye på var at en spiseforstrrelse er ikke noens skyld! (Vi sammenlignet anoreksien med et virus som komm til meg, og å hindre et “usynelig” hindre et virus er 100 % umulig). Etter famileterapien (går fortsatt måndenlig)har jeg fått et bedre søskenforhold og kan snakke mer åpent med foreldrene mine :). Sum av sunarium, har famileterapi bare vert til hjelp for meg og mine.
Håper famileterapien kan bli en positiv erfaring for både deg og familen din også.
Masse lykke til Madelén. Stå på! Du er sterk!
Marie
hvor mye veide du da du ble innlagt ? 🙂
hvor mye veide du da du ble innlagt? (:
tammå: Slike spørsmål besvares ikke. Det har mye med personvern og gjøre, men på en annen side; at det ikke skal trigge noen! Håper det er forståelig 🙂