Sv : Takk for kommentaren 🙂 Har lest litt på bloggen din nå , å jeg blir virkelig trist av å lese det. Men du er sterk og bare det å “tørre” å snakke om hva du opplever og hva som har sjedd, grever virkelig mot! Stå på videre 🙂 Kommer til å følge bloggen din fremover 🙂

Kom tilfeldigvis over bloggen din. Ikke gi deg!
Jeg var innlagt på voksen 09/10. Det hjalp meg utrolig masse! Fine ansatte, behandlere og andre. Omgivelsene som på en måte ble fine de også, så lenge man kom seg ut av sykehusområdet. Maten likte jeg (er ikke kresen), turer ut, sosiale aktiviteter, det gode miljøet i den tiden jeg var der. Og jeg ble bedre.
Da jeg kom skjønte jeg ikke hvor sliten jeg var, men etter en måneds tid var det som om jeg og hjernen min våknet. Det var vanskelig, men godt. “Hæ? Er dette meg? Jeg klarer å føre en samtale på en helt annen måte enn før! Og orker å gå opp trappa!” Jeg trodde oppriktig at de tankene, meningene, forestillingene jeg hadde før jeg ble innlagt var veloverveid og korrekte. Rent intellektuelt var de kanskje det, men emosjonelt overhode ikke. Men etter litt tid, kontrollen utenfor meg selv, grenser og omsorg på samme tid – det var som om fysikken våknet og følelsene veltet inn på samme tid. Men da følte jeg jo noe… selv om det var forjævlig. I mange måneder.
Jeg var der i ca. 6 mnd med mye permisjoner mot slutten. Jeg hadde som behandlingsmål å få til disse permisjonene. Det gikk så som så i begynnelsen. Men det gikk. Mot slutten var jeg nesten glad. Veldig sosial, var sammen med venner jeg ikke hadde sett på lenge og som fremdeles “ventet” på meg. Verden ble liksom helt NY! Det er helt sant! Kanskje vil det ikke være sånn for deg. Men jeg har tro på deg fordi jeg har tro på alle mennesker generelt.
Jeg burde vært død nå (av Sf og en del annet, men likevel), men det er jeg ikke. Og jeg er evig takknemlig for at noen tok kontrollen fra meg – den jeg trodde en stund jeg hadde selv, men samtidig ikke overhode – og hjalp meg.
Det er jobb. Overtidsarbeid. Mat er mat. Jeg fikset det bra og det handlet ikke om det for meg egentlig. Følelsen av å våkne derimot var vanskeligst. Følelsene i seg selv altså. Men den fysiske formen – som ikke handlet om vekt – var mitt anker. Å ORKE noe. De tingene jeg trodde jeg orket før skjønte jeg at egentlig var umenneskelig og ren trass på et vis. Da jeg kunne gå i byen og handle, spise lunsj med venner, le, ta en øl i helgene (muligens uten lov… var på voksen, men dog. Hehe), se på en film, gå på konsert og kino. Disse tingene, som for andre er så selvsagt, det kom tilbake. Fordi jeg orket det. Ikke fordi jeg følte jeg måtte. Og ikke fordi jeg hadde et behov for å gjemme meg bort og forsvinne.
Dette ble langt. Poenget er: det er faktisk verdt det. Men jeg tror jeg forstår deg der du er nå. hvor alt er kaos, et helvete, bra – så ikke bra – så motivert, deretter demotivert og vil rømme bort fra alt. Det stabiliserer seg. Sammen med vekt, sammen med hjernen og tankene og fysikken. Når kroppen har det greit blir hjernen oppmerksom på det, deretter skjønner hjernen at det er følelser som må reguleres. Mat må man ha, men det er ikke hovedproblemet. Greia er å finne en balanse sånn at kroppen får sin del, hjernen sin egen, og den man er – identiteten, helheten – får denne kombinasjonen som gir en motivasjon og evne til å legge alt det vonde bak seg.
Et sosialt liv har aldri betydd så mye for meg som nå! Fordi jeg NÅ ser alt jeg gikk glipp av fordi jeg aldri slapp noen inn. La folk hjelpe deg, gråt og hyl – andre holder det ut, bare ikke gi opp. Du klarer det!
Ta vare på deg selv! Og ta imot omsorg fra de på avdelingen som du liker, mor og far når de gir deg trøst og støtte, venner og andres ønske om å hjelpe. Ikke gi slipp på noe av det – du er verdt det og du fortjener hjelp!
eg skal vinke til deg – selv om jeg mest sannsynlig ikke vil kjenne deg igjen fordi jeg er dårlig på ansikter. Hehe. Men brillene kjenner jeg kanskje igjen. Går dit poliklinisk. Lykke til!