Anoreksiens sosiale selvmord!

Sakte og ukontrollert kommer anoreksien inn i livet. Det er ikke  noe plutselig-hendelse. Ofte er det underliggende og har kanskje vært i underbevisstheten i flere måneder, eller til og med år. Den graver seg inn. I begynnelsen føler man seg tilfreds. Tiden varierer  veldig. Den anoretiske graden varierer veldig. Mye avhenger av personens styrke og selvinnstinkt. Under utvikling av sykdommen blir ting sakte men sikkert tatt fra en. Det er ikke før man faktisk sitter der ensom, siltynn, likblek og utslitt at man forstår at man er rammet av en sykdom – anoreksiens hemmelige krefter. Det sosiale mangler. Kostholdet mangler. Treningen fravviker. Gjøremål må utsettes. Alt på grunn av et dumt ønske om å være tynn, og veie minst mulig. Men ærlig talt; hvem bryr seg? Hva skjer om man får en normal kropp? Får jo ikke akkurat dødsstraff heller. Bare en enklere, mindre bekymringsfull, sosial og positiv hverdag!

 

 

 

   

9 kommentarer
    1. Hei 🙂 Synes du er fantastisk som er så ærlig om anoreksien og forteller om både tanker og følelser rundt den. Har selv hatt spiseforstyrrelser og vært innlagt. Det virket ganske håpløst midt oppi det, men nå er jeg fri fra det, og er så frisk jeg kan bli:) Blir glad når du skriver om å se framover og finne en vei til å bli frisk. Det er løsningen, om man ikke vil bli der nede. Så jeg vil bare si lykke til! Det finnes ingen fasit, du må finne din egen vei, og alle klarer det om de vil 🙂 Er utrolig glad for hit jeg har kommet nå, og ville ikke byttet livet mitt mot noe, selv om det er tøft iblant. Ble litt langt, men ble så impornert av bloggen din 🙂

    2. Hei. Vil først si at du skriver kjempebra! Er sikker på at det er mange personer der ute med spisefortyrreleser eller andre psysiske lidelser som kjenner seg igjenn i det du skriver.
      Jeg hadde det på mange måter likt, det å gå opp i vekt kan ikke beskrives som noe annet en et grusmomt helvete! For andre mennesker som ikke har spisefortyrrelser, er dette kanskje vanskelig å forstå. Hvordan kan noe så enkelt, bli så venskelig? Men det å bli frisk fra spisefortyrrelsen handler ikke bare om å gå opp i vekt eller spise mat, det handler om å ta vekk en del av deg, en “venn” og et fast ståsted, som ofte har vert der så alt for lenge! Men kjære deg, jeg vil bare si at det er verdt det. Det er verdt å komme seg opp i vekt igjenn. Som du sier selv, det er jo ingen som bryr seg om hvordan en ser ut, hvor mye man veier. De bryr seg om hvordan DU har det! Jeg vet at du har fæl tid forran deg, MEN det blir bedre! prøv å tenk positivt, tenk på alle de muligheten som venter på deg, tenk på de du er glad i, tenk på de som er glad i deg.
      Vil bare ønske deg masse lykke til fremover. Keep on figthing! 🙂
      Karen

    3. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Det er en forferdelig sykdom som jeg selv befinner meg i akkurat nå! Det er ikke noe kjekt på noen måte. Alt blir tatt fra meg, det eneste jeg har klart å beholde er de gode karakterene mine på skolen siden jeg bruker all min tid på de. Men ellers sitter jeg igjen ensom og forlatt. Hadde tilogmed en kjæreste når jeg utviklet sykdommen men han taklet det ikke og forlot meg, han innrømte tilogmed at han ikke taklet meg mere. Er ikke noe hyggelig sykdom!! Det burde gjøres mer for å forhindre denne sykdommen, og slankepresset burde forsvinne! Tror det er mye av grunnen til at spiseforstyrrelser har blitt mer “vanlig”.

Siste innlegg