Mot stupet

Dette gjør vondt. Det å vite at jeg kun er her i den hensikt av å legge på meg. Hvem ønsker vel frivillig å gå opp i vekt? Spesielt ikke anoreksien min. Den river og drar hodet mitt fra side til side. Pulsen øker og panna blir helt svett. Jeg ønsker meg en gevinst, eller en premie for at jeg har taklet dette så lenge. Isteden peises det på med mat og restriksjoner fra a-å. Sånt gjør meg umotivert, for dette bør være noe jeg skal klare på egen hånd – frivillig. Vi er kommet til Lørdag. Før kunne det bety en arbeidsvakt, en snartur til byen, eller en kveld med jentene. Nå betyr det… ingenting. Som jeg har sagt tidligere; alt er så tomt. Alt er så meningsløst. Det føles som jeg har stanset på kanten av Mount Everest. og lenger kommer jeg ikke. Enten så er jeg redd, eller så er jeg alt for sta til å godta sannheten. Historien om en jente som vil bli frisk, men som allikevel sliter med å få det til. Hva er galt? Jo. Det er sykdommen. Den som bare hadde en hensikt; å få meg til å begå et sakte selvmord. Pinefullt skulle det være. Jeg skulle ha det vondt – hele veien. Måtte gå sulten, måtte ha skyldfølelse og skam, måtte være ensom, måtte presses til det ytterste. Aldri frihet. ”Kan smilie, kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se” Hver dag er det samme; div undersøkelser; blodprøver, blodtrykk og puls -> frokost -> rumpesprøyte (tiamin (B), grunnet reernæring) -> lunsj -> middag og kveldsmat. Hyggelige pleiere. Falske pleiere. Grusomme pleiere. Jeg begynner å innfinne meg litt, men har dessverre forstått at behandlingen i grunn er identisk som psykiatrien i Tønsberg. Det er kun menneskene som utgjør forskjellen… Hvilken forskjell er det, da? Jeg begynner å gjennomskue dette, også. Jeg er milevis hjemmefra og funderer nå på om dette vil ha noen hensikt. Jeg er veldig usikker. Kun 3-4 dager er gått. Dette blir som å grave etter gull i ørkenen = umulig. Nå trengs det engasjement og ståpåvilje hele veien til månen. Hvor skal jeg begynne letingen?

 

 

 

  

12 kommentarer
    1. Jeg har ganske nylig blitt skrevt ut fra RASP (voksenpost) og de er jævlig dyktog på sitt felt. De VET hva de driver med,med din holdning til hjelpen har mye å si. Hadde de som jobbet på tønsberg sepsial kompetanse? For det har de som jobber der så nei det er ikke bare menneskene som utgjør forskjellen. Og selvfølgelig er noe lik. Det sier seg jo selv. Du sier selv at du ikke har vært der mange dagene. Gi det litt mere tid og ikke døm ting nedenom og hjem med en gang. Det er mye hjelp å få der. Jeg vet hva jeg snakker om.

    2. Charlott: Ah. Gratulerer til deg! Var du frivillig hele perioden? Og; hvor lenge var du her totalt? Vi kan gjerne snakkes litt mer per mail? ([email protected]) Enklere å skrive litt mer personlig, da. Jeg tviler absolutt ikke på dine erfaringer!

    3. Hei Madelén.
      Jeg har åsså vært lakt inn både i Tønsberg og på RASP, og sånn jeg klarer å huske det så har de faktisk masse spesialkunskap om dette i Tønsberg åsså. Jeg tror det er anoreksien din som er problemet jeg, ikke folka i Tønsberg eller RASP.
      Uansett er det tøft, lykke til 🙂

    4. Hei. Desverre er det slik at en av og til møter mennesker man har dårligere kjemi med enn andre. Men jeg tror også som overnevte sier at det er anoreksien din og ikke menneskene på Tønsberg eller RASP. Alle som har hatt eller har en spiseforstyrrelse vet at spiseforstyrrelsen sjelden blir glad for restriksjoner. Men nå er jo det også slik at for å bli frisk- så kan ikke spiseforstyrrelsen få være glad. En må gi den motstand. Det er helt sikkert kjempetøft å være der du er nå og ikke ta noen forhastetde besluttninger om å reise hjem. Da jeg var innlagt pakket jeg sakene mine for å dra hjem ca. annen hver uke. Jeg er veldig glad jeg fullførte mitt opphold. I dag er jeg godt fornøyd med livet og fysisk frisk- det ville jeg aldri vært hvis ikke jeg eller de som jobbet rundt meg ga anoreksien motstand. Lykke til.

    5. Det er en stund siden jeg leste bloggen din, og ting har skjedd siden sist gang. Nå har du kommet på RASP :o). Det er mange kloke folk her på bloggen din som gir deg sin erfaring og oppmuntring, men ikke glem de som jobber sammen med deg i hverdagen din. De vil ikke annet enn å hjelpe deg Madel’en…tro det eller ei.
      Høres ut som du er der på tvang, og “heldigvis” for det, ellers hadde du nok vært dø. Jeg har lest din fortvilelse, fustrasjon, sinne men også håp, og jeg er sikker på at du hadde vært uten håp viss du var på frivillig….da hadde anorexien tatt deg i døden med ett “smil om munnen”.
      Uansett hvilket behandlingsted du er, vil sykdommen din prøve å motarbeide hjelpen din til å bli friskere Madel’en. Den dagen du kan omhandle de konstruktive ordene dine i handlinger, da har du kommet ett godt stykke på vei :o).

    6. Jeg har også vært innlagt på RASP, både som frivillig og på tvang. Og det jeg kan si er at selvfølgelig får du noen pleiere som du kommer overens med bedre enn andre, men hvis grunnen til at du ikke liker noen er fordi de enten tvinger deg til å spise opp, står i døra og lytter når du er på do eller sjekker om du gjemmer mat i munnen osv, da liker du dem ikke fordi de gjennomskuer deg/anoreksien din. Og da får man automatisk en neg holdning til de.
      Du må også prøve å gi det litt mer tid, jeg var drittlei restriksjoner etter bare 2dager, og tiamin sprøyte, blodprøve, puls og blodtrykk og folk om banker på hele tiden og vil snakke med deg. Men det er bare til DIN fordel. For å kartlegge hvordan det står til med deg, kartlegge sykdommen din i helhet (ingen med anoreksi er like. Tiaminsprøytene får man i ca 1 uke, hvis du kaster opp så kanskje lenger. Og jo mer du samarb, jo mer frie tøyler får du etterhvert. Skjønner du kanskje ikke er helt klar for å stole på noen, men målet på RASP er ikke at de skal fete deg opp og KUN få deg opp i vekt. Det er bare fordi du skal ha en kropp som er i stand til å LEVE, den største jobben er i topplokket 🙂 an kan veie så mye el så lite de vil, men det hjelper lite hvis hodet ikke henger med.
      Du må spørre deg selv hva du vil med livet ditt. Er all slanking, unngåelse av mat og kaloritelling hjelpsomt for deg? Vil det kunne gi deg en bra utd, jobb, en familie og en fremtid som du ØNSKER å være en del av? Eller vil du gå rundt å bare tenke på mat, så mye at du blir asosial, kanskje må hoppe av skoleutd og jobb fordi du er i beh el for syk og mister konsentrasjonen jo lengere du blir værende syk. Så blir du så dårlig at du mister mensen og ikke kan få barn og du blir etterhvert beinskjør og må gå på medisiner som 80år gamle damer må?
      Jeg vet at anoreksien er ett stabeis og at man ikke “velger” å bli syk, og at selv om man VET at det kan skje mye neg med kroppen dersom man fortsetter, så fortsetter man likevel. Men du må av og til PRØVE og sette deg ned og tenke langsikitg og ikke bare her og nå. Og siden jeg selv har en sps, så vet jeg at det ikke er bare bare, og at man ikke kan bagatellisere slik. Men DU må prøve:)

    7. Vera: Tvangen var nødvendig de første månedene. Det er jeg klar over. Selv om dette virker veldig håpløst så vet jeg at en frivillig plass ville gitt meg den motivasjonen jeg trenger. Det å få denne respekten og føle verdighet for at man kan få ta ansvar på egen hånd. Hadde jeg visst det ville jeg gått med et hevet hode, og helt sikkert ikke motstridt behandling på den måten som det nå er blitt til. Jeg merker at jentene som er her virkelig ønsker dette. Omtrent alle er frivillig, og jeg ser at det gjør noe med dem. For hvis de ikke følger opplegget blir de jo bare utskrevet. Men; de har klart å holde ut. Jeg ønsker også å holde ut på samme måte – ikke for at jeg er nødt, men fordi jeg er sterk nok til å bevise at jeg kan! Bevise at jeg er større enn anoreksien og kan kjempe selv! 🙂

    8. Anonym: Det er jeg klar over. Det er bare at jeg har dannet meg et spor som jeg har fulgt i en lang lang tid. Jeg har blitt vant til hvordan kroppen ser ut. Det er så skummelt at alt plutselig kjennes helt normalt. Jeg føler meg ikke syk. Jeg bare vet det! Har vært der veldig mange ganger i løpet av de tre siste dagene. Jeg har enda ikke innredet meg her. Tingene ligger enda i bager, og jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det – dessverre. Jeg tror jeg ville hatt et annet bilde og innsikt dersom jeg hadde kommet inn hit 29 november. Etter så lang tid som 3-4 måneder føler jeg bare at alt er nytteløst. De som jobber her gir anoreksien motstand – og det går helt fint. Jeg føler bare at det blir litt for mye smiling og latter – og opplever det som falsk og jobbrelatert.

    9. Jeg forstår akkuratt det siste du sier der veldig godt. “Det blir for mye smiling og latter”. For når en selv har det vondt er det ikke alltid like lett å høre på mennesker som plystrer i gangen, smiler og ler. Jeg synes du kan si ifra til de på en pen måte jeg. Du behøver jo ikke si “slutt å smil a”- men noe slikt som at det for deg av og til er ubehagelig med så mye det, på grunn av det og det.
      Tro meg men jeg forstår også at du er veldig lei av være innlagt. Jeg ble iallefall det etter en tid. Og etter en tid følte heller ikke jeg meg syk lengre. Det jeg erfarte var iallefall at jeg i etterkant angret “fordi jeg ikke hadde gjort alt jeg kunne da jeg var innlagt”. For når jeg stod der utenfor var “det opp til meg”.
      Ja- en blir vant til å gå i de samme sporene og en blir vant til den syke “kroppen sin” fordi det går så sakte på veien mot den- at man tror at det er normalt. Og det er jo det som er så veldig farlig. En forstår ikke helt hvor syk en er selv. Og kanskje føler man ikke at man fortjener hjelpa. Men det gjør du! Og selv om det er tøft og vanskelig Madelen- så håper jeg du fortsetter å være der. Har de snakket om hvor lenge du evt. skal være der?
      Klem til deg- 🙂

Siste innlegg