Finnes det noe i kroppen som er villig til å gi Madelén en sjanse? Kan hun få rette BMI – og fremdeles holde seg der? Spørsmålene er mange. Hele dette oppholdet har gjort tankegangen enda mer anoreksiinfisert. Jeg føler at denne kampen kun dreier seg om en bekjempelse av tvangen. Ikke at jeg en dag skal overta styringen. Det blir et eneste stort press tvangsmessig. Jeg kjemper mot pleiere, behandling og mat. Anoreksien har jeg ikke funnet krefter til – enda. Den ligger i dvale, og jeg venter på den dagen frivilligheten inntreffer og jeg selv får ta ansvar. Jeg har vist styrke hele veien – noe jeg er klar over. Til tross for dette kjennes det ut som alt har blitt gjort i andres favør. Permisjonsdager er så bra. Det er da jeg kan utfordre anoreksien, og enda klarer jeg kostlisten fullt ut. Samtidig som det gir meg litt ekstra styrke. Det jeg nå ønsker er en klarhet i hva som skjer fremover. RASP er neste. 1 måned eller 1 år? Mye er opp til meg nå. Kjenner jeg blir veldig stresset. Det frister å gi opp, men jeg vil så gjerne vinne – også!
sender gode tanker til deg, og håper alt snart er på skinner igjen 🙂
Håper det går din vei! Det må være hardt å leve med anoreksi. Har ei venninne som hadde det. Hun er bra nå men slet i mange år!
Håper virkelig det går din vei. 🙂 Det er sterkt å lese det du har skrevet.
Ha en fin dag 🙂
Huff, lykke til skal du ha 🙂 har selv en god venninne som lever med anoreksia og ser hvor mye hun sliter, og hvor vanskelig det er. Men hun har heldigvis mange som støtter henne og vil holde henne oppe 🙂 og det går heldigvis litt bedre med henne nå. Men det er ikke lett det der og jeg håper så inderli at du kommer deg igjennom det, ingen fortjener å ha det slik.