I slutten av Desember ble jeg henvist til noe som kalles SPIS. Det er en slags dagbehandling der man skal spise måltider, delta i samtalegrupper og gjøre diverse aktiviteter. Det er pasienter mellom 18 og 40 der, og alle har de samme problemene; anoreksi og bulimi. Et slikt sted er mye mer sosialt. Slik dagene er her på post 3 så blir omtrentlig kun å vente på neste måltid. Man er kun overlatt til et kryssordblad, strikketøy, PC, tv eller mobil. Det å spise sammen med en pleier som glor deg opp i trynet og forfølger hver eneste smule man tar i munnen. Hver eneste teskje med yoghurt, og hver eneste dråpe jus. Av og til spiser de samtidig, men ikke alltid. Da er man nærmest på utstilling. Jeg har alltid hatet å spise når andre ser på. I forrige uke ble det besluttet at søknaden min på SPIS er innvilget. Det er mange måneders ventetid, så jeg har vært heldig. Jeg begynner allerede i morgen til lunsj. Det skal bli så fint med en annen tilværelse. Uansett hvor ille det virker, og hvor mye som vil kreves av meg – er det forsøket verdt. Det blir et sted der 7 andre + 2 pleiere spiser samtidig. Der vi kan få snakket ut og fokusert på alt annet enn sykdom. Jentene virker alt annet enn syke, og jeg tror jeg nok kan skaffe meg mange hyggelige samtalepartnere. I allefall ut i fra det førsteinntrykket som jeg fikk av dem. Dessuten er det veldig fine tilværelser der oppe. Mange ulike rom, og en koselig sofasittegruppe med tv og diverse. Det vil føles mer normalt med en slik overgang. For når jeg er ferdig her på post 3, så er det mulig jeg skal fortsette der. Vi får se. Jeg er ikke veldig happy for at de er så firkantet og presser meg til å svelge ned mat jeg aldri overhodet har likt. ”Mat er medisin”! Ikke får jeg velge selv, én gang. Jeg forstår det absolutt ikke. Er ikke meningen at jeg skal få et normalt forhold til mat? Det er jo bare dumt å bli redd for den på nytt. Det er i allefall min oppriktige mening. For per dags dato så tygger jeg ikke. Jeg bare svelger – uten å kjenne noe smak omtrent. Da blir det jo ikke for Madelén sin skyld. Da blir det bare på grunn av tvangen. Fullfører jeg ikke – er det næringsdrikk. Tar jeg ikke den, blir det sonde. Det er lite nødvendig å gjøre sykehusoppholdet så dramatisk. Derfor har jeg tatt styrken i meg til å bare presse det ned, også er jeg ferdig med det. Det blir som en tålmodighetstest. Hvor lenge klarer hode og kropp å holde ut? Til Fredag er det gått to måneder…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp