Det måtte jo skje. I lengden så gikk det ikke å svelge nøtter, da kroppen ikke tok dem opp. Det gjorde så jeg ble tilbudt en næringsdrikk, som jeg pent takket nei til i går og i dag. Det har resultert i at jeg er tilbake på start. Nå er sonden inne igjen. Eller; sonde nummer to. Akkurat som sist, så tok jeg tenna fatt og bet i stykker nummer en. Det er en helt ubeskrivelig smerte å få sonden innsatt. I tillegg er det så kvalmende når maten bare renner ned gjennom nesa,. Har ikke tall for hvor mye oppkast som har kommet. Selv om sonden kun skal erstatte det tapte, så er det et såpass stort nederlag at jeg har droppet all mat. i dag  Hvor mange dager, uker eller kanskje måneder det fortsetter – vet jeg ikke.. Jeg er prinsippfast, og et skikkelig stabeist. Jeg har inntatt nattpysjen igjen.. Alt jeg føler er at anoreksien har fått det som den vil. Nå slipper jeg det stresset med å se en hel masse mat for så å slite livet av meg med å stappe det inn. Det er litt deilig og befriende også!  Det er oppkastdelen som er verst, på grunn av smaken- uff. En blanding av oppkast, tran og jordbær. Mmmm.. Jeg kan ikke forstå at de har gått så langt denne gangen. Det er bare meningsløst at jeg skal innta sengen på heltid. Helt bortkastet! Sist brukte jeg 14 dager på å spise mat igjen. Nå vet jeg sannelig ikke. Jeg er bare så ufattelig lei! I skrivende tilstand er hendene og ansiktet mitt likblått. Så mye som jeg skjelver og er urolig nå – har jeg aldri opplevd at jeg har vært før.

Midt i blinken når jeg først hadde fått et mer normalisert og akseptabelt liv. Virkelig flott! Skal jeg understrekte ordet lykkelig, eller tar dere hinttet?