I går hadde jeg en tøff dag. Fra morgen til kveld. Jeg sov en time, sto opp klokken seks, og derfra gruet jeg meg til hele dagen og all maten. Jeg begynte å føle på kroppen at den ble større og derfra slapp tankene gjennom. Ved frokosten pirket og holdt jeg på. Jeg tygde ikke en gang. Maten bare gled ned med svelget. Mellommåltidet derimot var helt okei. Jeg fikk nesten anfall da jeg svelget hele nøtter, og hadde svært vondt. Bedre ble det ikke til lunsj da jeg fikk baconost istedenfor skinkeost. Ordet ”bacon” gjorde meg så utilfreds at det nesten ødela hele måltidet. Jeg var i ferd med å gå derfra et par ganger. Hjalp lite da jeg fikk en middagskylling så fettete med masse skinn at det går ann. Jeg måtte få den renset, og derfra startet plukkingen. Aldri gi en anoretiker tydelig fettmat. Det går sjelden bra. Jeg hadde mamma, pappa og Aleksander på besøk senere på kvelden. Jeg utrykte frustrasjon og sinne, og skyldte på alle andre enn meg selv. Utakknemmelighet til de grader. Det gjorde at kveldsmaten også ble et stort problem. Denne gangen spiste ikke pleieren. Hun glodde på meg isteden. Bit for bit. Jeg kjente bare kvalmen og anoreksien bre seg utover. Jeg fikk en del kjeft under måltidet som jeg så å si jukset litt med der jeg mistet noen ekstra smuler på gulvet. Det skapte en vanskelig hviletid. Jeg rev og klorte – blødde og blødde. Tenkte en hel masse. Nå ville jeg ha sonde frivillig. Jeg orket og klarte ikke tanken på mat. Jeg var så lei. Lei av det samme hver eneste dag. Lei av at jeg aldri fikk noe igjen for det. For meg er jo spising noe av det vanskeligste i hele verden. Jeg har en stor angst mot mat. Til sammenligning: Tenk deg din verste skrekk som du måtte utføre hver eneste dag… Riktignok ville skrekken blitt mindre, men samtidig ville veien dit vært en hard kamp. Akkurat sånn er det med maten for meg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Heldigvis har disse sondetankene snudd i dag. Hvis anoreksien hadde fått bestemme hadde det blitt ilagt sonde. Den er nemmelig så dø av seg at den rett og slett ikke gidder å presse i seg normal mat. Mat er en stor fiende. MEN; Jeg ville ikke være så svak.Jeg er sterkere enn sykdommen. Det skal jeg bevise! Jeg har klart å stå i mot. Jeg har spist og spist. Smutt og smule. Er det lov å føle seg flink?