Mat er medisin!

”Mat er medisin” – har jeg fått høre hele veien. For meg er mat den eneste muligheten for å bli frisk. Men det må skje med måte. Jeg kan ikke bare kaste i meg en treliters med is, etter å ha gaflet i meg en stor pinnekjøttmiddag. Det er ikke bra for kroppen det heller. Man kan ikke overdrive, selv om det helt sikkert er fristende for mange å si. Jeg må jo få et fornuftig forhold til mat igjen, uten å få dårlig samvittighet etter å ha kalkulert kalorier på kalorier. Det går jo ann å være sunn uten å bli skadelig eller syk av det. Selv om de fleste – akkurat som meg kan bli litt fanatiske. Disse dumme diettene som er ute og går er ikke annet enn jojoslanking. Hvem gidder å holde på med så ensformig kosthold resten av sitt liv (?) Ja. Jeg hinter til lavkarbo, og jeg hinter til slankepiller og renselseskurer. Jeg kan ikke forstå at folk kaster seg på noe slikt. Det gjør meg såret og fortvilt. Det forteller meg rett og slett at folk ikke er fornøyd med sitt eget selvbilde. I hvert eneste ukeblad står det jo om diverse slankemetoder.

 

For meg har det kun dreid seg om lite spising over en ganske lang tid. Jeg har fått i meg lite av de næringsstoffene jeg trenger. Har opplevd at huden har vært blek, kroppen iskald, donk i hodet, mistet masse hår (tynnere), gulaktig og skjellaktig hud + negler og ekstremt tydelige årer. Jeg har aldri følt meg spesielt sliten. Jeg har hele veien vært en rastløs sjel, og dermed har jeg også hatt mye energi. Jeg tror jeg har kjent det mer på kroppen, enn hva jeg har klart å yte i form av aktiviteter. Da jeg kom hit var det ingen annen utvei enn å spise. Kostplaner inndelt etter nivåer på matinntaket. Kostliste 1 var oppstarten. Ille nok, og det mener jeg enda. Der holdt jeg meg i en dag, før det var kostplan 2. De var så fornøyde at jeg skulle øke raskt. Kostplan 3 kom tre dager senere. Kostplan 4 var det store målet hele veien. Det var der jeg hadde lovt at jeg skulle holdes. En hard og tung liste med masse mat. Den begynte jeg på en uke senere, og vips så var jeg over på det et vanlig menneske spiser. Et vanlig menneske med normal aktivitet. Det var bare det at jeg måtte ligge rett ut i sengen, og satt ved bordet til absolutt alle måltidene. Så listen ville i utganspunktet være nok til å få meg oppover. Plutselig så begynte det å skje ting. De ville ha meg over på kostplan 5, eller kostplan 4 med to næringsdrikker i tillegg, fordi aktivitetsnivået mitt måtte økes. Jeg nektet og ble fryktelig sint. Jeg følte meg sviktet og bedratt. De hadde ikke vært ærlige med meg fra begynnelsen. Men, hva skulle man forvente? Jeg har jo i grunn fått lite informasjon hele veien..  Da vi kom til juletider bestemte vi oss for å vente til nyåret med den tunge kostplanen. Dette var for at jeg ikke skulle få ødelagt julen. Da fikk jeg i allefall litt fred – for en periode.

 
 

I og med at jeg alltid har vært kresen har dette vært vanskelig for meg. Jeg har aldri likt poteter, eller spist noe særlig brød, smør, dressinger eller middagsgrønnsaker. Utvalget er veldig sært, og det er bestemte ting jeg bare var nødt for å spise. Som for eksempel cashewnøtter – som jeg svelger hele. Hvis ikke får jeg sonde eller næringsdrikk,  og det er og forblir uaktuelt.  Det er trusler hver eneste dag. Jeg håper anoreksien nå kan innse at sonden er et avsluttet kapittel. Smertene av å spise mat er enda store. De gnager inn i meg.  Av og til kjennes det ut som hele kroppen skal eksplodere. Tankene strømmer og sender stygge signaler hele tiden. Jeg gruer meg før hvert måltid, selv om hviletiden 1 1/2 time i senga er det verste. Fremdeles klarer jeg ikke en tyggegummi ekstra. Anoreksien er så sterk. Jeg kjenner meg så ille og er konstant kvalm. Pr. dags dato er det kostplan 5 jeg står på. Det er fire store hovedmåltider og to mellommåltider, fra 08:00-19:00. Et meget stramt oppleggg, så det er lite tid i mellom spising og hvile. Prøver imidlertidig å ha fokuset på noe annet, men det er lite som kan overstyre og ignorere de faktiske og realistike tankene. Tankene om at maten gjør meg stor og feit, og følelsen av å være mislykket og null verdt. De negative sidene som til stadighet dukker opp i hodet mitt. De tankene som overtok Madelén da hun var nede på 1% av seg selv. Nå ligger ting vel rundt 20-30, så det kommer seg. Fornuften begynner å melde ankomst, selv om jeg vet at jeg tar mange dumme valg og sier mye spesielt i denne situasjonen. Man blir lett frustrert og litt omtåket. Jeg tror ikke det er forståelig før man faktisk er der selv. Ingen psykologer, leger, ernæringsfysiologer, pleiere – ingen, kan vite hvordan dette er. Hvordan jeg har det inni meg, og hva som opptar hodet mitt etter alt sansene fornemmer. Hvor grusomt man til tider kan ha det. Skulle ønskes det fantes en av- og påknapp når det trår til som verst. Da ville jeg i det minste følt noen prosent lykke.

 

 

 

 

 

9 kommentarer

Siste innlegg