Jeg begynte med fast veiing hos legen for noen måneder tilbake. 2 ganger i uken skulle jeg dit for kontroll på blodtrykk og puls med veiing. Hver gang hadde jeg gått ned. Det kunne være 200 gram, men også en hel kilo klarte jeg å komme meg ned på bare få dager. Vi var kommet til midten av November, da overlegen på BUPA og legen plutselig ville komme hjem til meg. Vi var på vei ut av døra og avviste dem. Derfor kom overlegen tilbake kun dager senere. Han gav meg mer informasjon tilknyttet innleggelse – medisinsk og psykisk – frivillig og tvungen. Han fortalte også om vektgrensen for at jeg skulle tvinges inn der. En vektgrense jeg nærmet meg sakte men sikkert. Det ble på en måte et mål. Jeg tenkte at jeg kun skulle ned dit.

Vi kom til Mandag 28 November, uten frokost. Vi var på veiing. I dag visste vekten ganske  bra, og jeg følte meg tilfredstillt. Nå visste jeg at de ikke kunne bruke noe mot meg. Vi ble plassert i venterommet, mens legen ringte overlege på BUPA. Ventetiden ble plutselig førtito minutter. Vi kom inn, og jeg regnet fred og ingen fare. Det første jeg fikk slengt opp i trynet var; ”Jeg har snakket med overlegen på BUPA, og vi er begge enig: du må innlegges”. Ordene skar i meg. Jeg reiste meg opp og marsjerte ut. Pappa hentet meg inn igjen. Jeg kalte legen de verste ting – og jeg angrer ikke på det. Hun har aldri visst noe sympati for meg. Hun har kun hoppet inn fordi hun må! Jeg følte meg sviktet. Vekten hadde ikke nådd bunn slik de hadde uttrykt dager i forkant. Hun spurte om vi ville kjøre, men jeg nektet. Jeg nektet for alt hun sa. Ambulansepersonell ble bestilt.  Det tok tid før jeg gadd å bli med dem. Derfor ble politiet kontaktet. Alt måtte gjøres med makt. Jeg har alltid vært et skikkelig stabeist. I ambulansen ble jeg tilsnakket og dermed begynte all kloringen. Nå hadde jeg laget et svært blått sår som silblødde. (arret er der enda) Ved sykehuset ble jeg presset opp trappen. Før vi ble sendt inn på mottak. Det eneste spørsmålet jeg husker; ”røyker du?”. Før vi så ble sendt videre til post 3 – allmennpsykiatrisk avdeling. Der ble jeg ransaket før de strengt plasserte meg ned i senga. Jeg husker ikke noe av hendelsen. Jeg husker bare at jeg bemerket at det var gammelt, billig og harry. Det gikk ikke bedre utover kvelden. Jeg satt i tv-stua med en gjeng andre pensjonister kan man vel kalle det. Den eldste var Jan på 86 år, mens den yngste; DET VAR MEG. Jeg fikk en person som måtte følge meg overalt. Hun tilbød meg stadig mat. Jeg tok ikke i mot noe. Ikke en gang en buljongdrikke.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De første dagene ble brukt til min disposisjon i tv-stua. De ville se ann hva jeg spiste. Jeg tok ingenting. Ingenting på to og en halv dag (nesten tre). Så lenge hadde kroppen aldri vært uten mat før. Den sa ikke ifra en gang. Den var ikke sulten mer. Den hadde gått samme vei som hodet og tankene -og det var ned i jorda.

Nå var jeg bitt en tvangsinnlagt psykiatrisk pasient – og det var ingenting jeg kunne gjøre! Ord og følelser var ikke mektige nok.