Selve spiseforstyrrelsestankene startet tidlig. Jeg følte meg klar over at de var der rundt høst-vinter 08, men jeg tenkte aldri noe over det. Jeg så ikke alvoret. Ting utviklet seg gradvis fra starten av ungdomsskolen. Sunnhet var en trend. Jeg ville framstå som en bra ungdom og slang meg på bølgen. Fokuset ble en sunn og frisk kropp med et bra kosthold. Kostholdet ble sunnere og sunnere, men ikke unaturlig. Bare de mest elementære tingene ble droppet eller erstattet. Sukkeret og kosen var dermed bannlyst. Ren og naturlig mat skulle få ta plassen til de unødvendige og tomme kaloriene.. Slik var jeg på vei mot en spiseforstyrrelse. En meget farlig en!

2009:

Sommerferien gikk veldig fint for seg. Mamma og pappa feiret bryllup (en uforglemmelig dag jeg elsker å se tilbake på), og jeg styrte en hel del. Jeg satt oppe til klokken fire dagen i forkant, for at filmen skulle bli ferdig. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av besøkende. Alt som stod i hodet mitt: talen, filmen, presentasjonene, og en hel del mer. Toastmasteransvaret var svært spennende, men det krevde mye av meg – uten tvil. Ved bryllupsmiddagen drakk jeg vann. Jeg var blitt bevisst på at brus ikke var et alternativ. Selv ikke litt champagne var greit.

Ekte kjærlighet <3

Da jeg kom i andre klasse startet depresjonen. Jeg kom i en klasse jeg hatet fra dag en (men som jeg nå er kjempetakknemmelig for). Jeg kjente nesten ingen, i tillegg til at lærerne var håpløse. Var kanskje styrt av at jeg egentlig hadde fått tildelt en annen klasse i første omgang. Andre året gikk til mye tenking og fundering. Jeg ble stadig mer bevisst på sunnhet, og gikk inn for trening og kosthold med god margin. Det ble faste joggeturer med mamma med pulsklokke og kaloriteller. Opptil fem ganger i uken trente jeg. Det kunne også bli styrke foran tv’en, eller fitnessball. Jeg meldte meg inn i et modellbyrå, og jobbet litt ved siden av skole med foto og catwalk. Her ble fokuset ganske stort på at man skulle være tynn. Jeg sammenlignet meg konstant med catwalkjentene på 1.80. Heretter var det slutt på annen lunsj. Nå skulle det være knekkebrød. Mamma hadde vært syk uken i forkant, og hadde dermed ytret at knekkebrød hadde fått henne ned 1 kg i vekt, sammen med lettbrus. Nå ville jeg også prøve. Jeg kuttet ut brød, spaghetti og pasta. Lettbrus eller annen brus tok jeg ikke. Frokosten var ikke lenger realitet. Lunsjen bestod av to Ryvita-knekkebrød med pålegg (en kvart skive brunost, ikke smør), eple og Yoplait-yoghurt. Noen ganger var det druer også. Det ble fast rutine. Middagen ble gradvis trappet ned, og jeg stoppet med saus. Ris tok jeg lite av. Kveldsmaten kunne egentlig være hva som helst. Etter et halvt år med et slikt strengt regime var vekta på vei nedover. Endelig kjente jeg meg lykkelig! Hele familien tok en tur på Blefjell. Jeg husker godt at trening var min prioritet nummer en. Jeg sprang ut, og opp skibakken flere ganger, selv om det var øspøsvær. Vi gikk milevis lange turer med inntatt mat lik 25% av behovet. Til middag var det fårikål. Jeg har aldri plukket så mye i hele mitt liv. Mamma og pappa la ikke merke til at noe var galt. Ved juletider fortsatte trenden. Jeg pirket bort hver eneste lille fettcelle som var å finne, og droppet alt snopet. Pepperkakedeigen ble kun til for luktesansen sin skyld. Som dessert ville jeg veldig gjerne ha iskake. Kun for at det var jul, men da de andre ikke var så ivrige etter annet enn riskrem, så droppet jeg den også. Herfra startet kampen, og det evige slitet. Jeg begynte med kaloritelling. I begynnelsen misforsto jeg tallene, og trodde jeg hadde spist fire ganger så mye. Derfor var det en kraftig reduksjon som holdt på noen dager, før mamma avkreftet det hele, og fortalte hvordan tallene skulle tolkes. Ved nyttårsaften holdt jeg meg til sausløs kalkun. Likeså hoppet og spratt jeg  etter måltidet. Et par marsipanbiter ble inntatt, før det var tid for trimmetur på toalettet. Jeg tok også en slurk med champagne, sånn for nyttårsaftens skyld.

 2010:

Vinterferien ble benyttet til skigåing. Jeg gikk ofte på hardtreningstur i langrennsløypa. Jeg kjøpte dyr skidress og fikk nytt skiutstyr i gave. Slalåm ble det også satt av god tid til. Det var da jeg merket svimmelheten som oppsto. På Norefjell svartnet alt for meg, og en rask snowboardkjører kjørte rett i meg. Jeg besvimte, og det tok litt tid før jeg kom til meg selv.

Ved Februar forsvant mensturasjonen. Da visste jeg at det var fare på ferde, men jeg skjulte det så godt jeg kunne. I Mars begynte pappa å bemerke hvor tynn jeg var blitt. Det var også da jeg begynte å jobbe på Elkjøp. En jobb jeg elsker over alt på jord. Vi hadde tidligere møttes til ”bli-kjent-møte” og spist tre retters. Alt gikk ned, unntatt desserten, som jeg febrilsk dyttet til kollegaen min. Under byggeprosjektet hadde vi til stadighet pizza. Jeg skjulte det for kollegaene mine, og tok et par biter. Deretter fortsatte jeg den samme trenden. Spise lite og trene masse. Det ble også tur til Berlin med tyskklassen. Ettersom jeg alltid har vært kresen og nå begynt sunnhetsmønster, var det ikke snakk om pizza eller noe usunt. Jeg hadde med en stor matboks fyllt med knekkebrød av groveste slag. Første dagen på båten trente jeg i tre timer på treningssenter. Det ble alene, og det var desperat! Jeg inntok noe vann og druer i mellom, men forbrant det like fort etterpå. Jeg satt og så på de andre spise middag, før jeg tuslet bort til tapasbar og fikk i meg et par biter med laks. På kvelden drakk vi, og ble ganske så humørfulle. Vi løp rundt i båten. Vel framme i Tyskland hadde vi flere stopp på veien. Deriblandt McDonalds og en liten kiosk. Der kjøpte jeg meg et tørt rundstykke, mens de andre satt der med sine svære BigMacer og slurpet i seg brus og usunn kaffe. Vel framme på hotellet var det avtaler om middag. Første dagen var det lite interesse, og tiden gikk plutselig så fort at vi ikke hadde tid. De andre kjøpte seg derfor thai-mat, mens jeg gikk på Lidl og fant knekkebrød, vann, banan og druer. Super middag! Frokosten dagen etterpå var på samme måte. Så mager som den kunne bli! Jeg rappet med meg rundstykker for å ha til lunsjen. Ved middag var det samme trenden med knekkebrød og frukt. Det ble totalt en middag under hele Berlin-oppholdet, og det var kylling på en PIZZARESTAURANT? Jeg husker godt at sunnheten min ble bemerket. Spesielt da vi skulle hjem igjen. Jeg ba om en barneporsjon med spaghetti bolognese, sånn i Kaptein-kid bolle størrelse. Trening ble det også tid til på veien hjemover. Jeg presset de andre, og fikk dem med. Det var utrolig sosialt å trene med flere. Dessuten hoppet vi i boblekaret etterpå! Da utrykte jeg min redsel for fedme, men fikk allikevel høre at jeg alltid har sett fin ut. Det provoserte meg!

Tiden etterpå gikk ikke særlig. Jeg stoppet fullt opp med pålegg, og alt bevisst smør og sukker. Innholdsfortegnelser ble nøye gjennomgått på butikken. Jeg kunne bruke tjue minutter på å bestemme hva som var magrest etter hodekalkulatoren. Jeg droppet også juice, og begrenset inntak på frukt. Aldri potetgull eller noe ekstra. Ikke smoothies en gang. Lett-yoghurt Yoplait 0,0 ble vanlig, kun en gang om dagen. Jeg spiste generelt maten tørr. Jentene i klassen begynte å undre, og stilte stadig spørsmål om hvorfor jeg var så sunn, og hva jeg kunne spise som ”kveldskos”.

I Mai skulle broren min konfirmeres. Da fikk vi besøk fra Nord-Norge. Masefamilien som jeg kaller dem. Tanten min bemerket at jeg var blitt så tynn, men mamma poengterte bare at  jeg hadde begynt med fast trening og droppet søtsaker. Men det var jo så mye mer… Familien reiste straks stor uro. De så at jeg spiste mindre, og at jeg ikke rørte konfirmasjonskake, en gang. Fetteren min sa at jeg ikke kunne være helt fanatisk heller, selv om sunnhet nå var viktigst av alt! Ved bestemor sin 80-års dag måtte jeg ringe å kontrollere maten, for å vite at jeg ikke fikk noe som jeg ”ikke kunne spise”. Nå var også den siden av slekten bekymret. Det tok ikke lange tiden før skolen også ble bekymret. Helsesøster, rådgiver og lærer hadde en del samtaler med meg. De ville bare vite om ting gikk greit, for de begynte nå å se at jeg hadde blitt mye dårligere. Lunsjen hadde gått ned til et knekkebrød, en yoghurt og et eple. På jobben ble det to knekkebrød, og kanskje eple om jeg sparte det fra lunsj. BUPA ble innblandet, og jeg kom til en streng streng lege. Hun ga mamma og pappa beskjed om at de kun skulle sette fram mat, og så var liksom det problemet over. Hun gav meg en midlertidig kostliste. I tillegg tok hun blodtrykk og puls, som var farlig mye lavere enn normalen.

Det ble en vanskelig tid. Jeg fikk ikke gå på kjøkkenet eller i butikken, noe jeg gjorde allikevel. Middagen bestemte jeg, og alt av innhold og oppskrifter ble grundig kontrollert fra min side. Da vi kom til sommerferien 10 ble det hele litt verre, fordi jeg nå var så bestemt på alt skulle være så sunt. Jeg ble frarådet å reise bort av BUPA. De mente jeg hadde nok med å holde meg i ro hjemme. Det var nemmelig full nekting for fysisk trening i form av jogging. Men. Vi dro allikevel. Turen ble i Norge, og til Sørlandet. Det var håpløst å spise. Vi kjøpte miiddag på butikk, spist på hotellrommet. Risen fikk vi varmet. Det var under denne perioden at jeg fikk dilla på fiskekaker, og så å si spiste det hver eneste dag. Under frokosten hadde jeg mitt eget brød, og jeg spiste mager kavli skinkeost. Jeg fulgte så å si en kostliste.. Vi prøvde faktisk et par ganger å spise ute, men det endte uten hell. Jeg var alt for kresen og sunn. Dessuten ville de ikke gi meg barnemeny. Da var det tydeligvis bedre at de tapte gjester.. Så vi fant til slutt en kinarestaurant. Jeg småpirket litt her og der, men fikk i meg en del. Det føltes bra å spise noe som  jeg ikke hadde ”kontroll” over. Selv om etterfølelsen var grusom, og anoreksien lurte meg ut på en joggetur. ”Jeg skal bare sitte ved strandkanten”, og vips; tilbake andpusten og svett. Jeg tror de fattet mistanke. Jeg lurte også med meg Aleksander på fotballspilling. I tillegg hadde vi en kjempetur til fjells i en av årets varmeste dager. Her gikk og gikk vi, uten å innta spesielt med næring. Da følte jeg at jeg var i nærheten av å besvime. Under hele turen var jeg vrang. Jeg spiste lite og krevde spesialmat hele tiden. Så jeg tror mamma og pappa følte ferien ble mislykket, selv om jeg synes det var veldig bra, og vi opplevde en hel masse. Jeg angrer aldri for at vi dro!

Det var fint med avslapning og ferie, men hjemme startet maset igjen. Nå var sykehuset og ernæringsfysiolog inni bildet. Hun utarbeidet en plan til meg, og den skremte virkelig vettet av meg. Det var så mye mat. Jeg spiste ikke et av måltidene på en hel dag, en gang. Det ble også en tid for skolestart. Jeg fikk mange reaksjoner og blikk på hvordan jeg hadde blitt. Folk var nysgjerrige, men få turte å spørre. Det skjedde ingenting med karakterene mine. Det var nemmelig kun fokus på skole og jobb. Venner var sjeldent noe jeg tok meg tid til. Jeg hadde konstant hode på anoreksien og trening. Hver dag måtte jeg få til en tur. Den måtte være på minst en halvtime, og jeg jogget alltid, selv om jeg ikke fikk lov. Det var så ille at jeg ikke kunne dra bort i selskap, fordi jeg ikke rakk turen min. Det skal også sies at det ble mange midnattsturer, dagen før det var skolehverdag! Frokosten og skolematen var nå under mamma og pappas kontroll. De laget den. Jeg kastet eller gjemte den. Enten det var ost i sokken, eller juice i blomsterpotta.  Det sier bare litt om hvor desperat jeg og anoreksien var. 

Blodprøver var også noe vi måtte ta oss tid til. På legekontoret med sekretærene som alltid bommet. De tok 12 blodprøver totalt. Dette var første gangen jeg besvimte, sånn på ordentlig. Mamma hylte. Hun så bare jeg satt i stolen helt skjelvende, blå og plutselig ble jeg borte. Det var ikke noe svar. Jeg fikk en veldig nær-døden opplevelse, og det var ikke særlig artig å se mamma så fortvilt og lei seg. Hun trodde hun hadde mistet den lille jenta si. Det lille fosteret hun hadde hatt i magen i 9 måneder. Den jenta som har fått verdens beste oppvekst, men dessverre måtte sette alt for store krav til seg selv og prestasjoner. Den jenta som en dag skulle vokse opp og leve lykkelig. Hvor var den jenta? Der og da skjønte jeg ingenting. Jeg var helt tom. Ingen tanker. Ingen ord. Jeg var stille. Kun keen på en tyggegummi. Slike som jeg hadde tygd minst 7 stykker av om dagen, de siste fire månedene.

Etter dette ble det kontinuerlig tilsyn. Jeg fikk ikke gå på skolen, jobbe eller trene. Jeg måtte til psykolog 3 ganger i uken og lege 2 ganger i uken. Ingen turer ut, eller noen form for aktiviteter. Selv om jeg til stadighet presset med meg mamma ut til Åsgårdstrand for å gå tur der, eller alle disse shoppingturene.. Som jeg savner det!