Skolen – trinn for trinn

I flere år har jeg hatt tankene i hodet, svermende rundt meg. Av en eller annen merkelig grunn visste jeg at sykdommen skulle ramme meg, bare ikke når. Jeg husker jeg tenkte i femteklasse at jeg skulle bli kjendis, og på forsiden til Se og Hør skulle det stå; Madelén snakker ut om anoreksien. Jeg husker det som om det var i går. Jeg drømte det også flere ganger! Men; jeg delte aldri tankene med noen. Jeg lot dem bare fare inni meg, som om det skulle lette på alt det vonde.

 

Barneskolen:

En fin tid. Jeg var mye mindre utadvendt enn hva jeg er nå, så den sosiale biten manglet litt, selv om jeg alltid har vært et skikkelig stabeist og sagt i fra! Mulig jeg også hadde litt vanskelighet for å skaffe kontakt på grunn av min nedsatte hørsel. Det gav ikke mest selvtilitt at jeg var den eneste i klassen som var avhengig av mikrofoner og teleslynge. Jeg husker de andre ofte var nysgjerrige, og det hatet jeg. Jeg tok ting hardt til meg da folk kunne finne på å kalle meg ”dauhørt”. Jentene i klassen kom i puberteten mye tidligere enn meg. Vi hadde nesten konkurranse på hvem som hadde utviklet seg fortest. Jeg ville gjerne ”følge med gjengen”, men samtidig så hatet jeg alt det kvinnelige og feminine. Jeg likte ikke de store lårene, rumpa og puppene. Jeg var rett og slett redd. Livredd. Jeg husker jeg sa til mamma at jeg skulle klippe av puppene mine, etter at jeg i sjette klasse hadde kjøpt min første BH. Jeg var så frustrert!

Verdens beste venner <3 

 

 Ungdomsskolen: Jeg havnet i en klasse som jeg ikke var særlig tilfreds med, og byttet året etterpå. Jeg fikk det bedre i den nye klassen. Jeg ble straks en helt annen person – sosial og utadvendt. Smilende og glad. Positiviteten blomstret! Etterhvert hadde jeg skaffet meg mange venner, og jeg arrangerte en stor bursdag med nesten bare gutter. Naturfag var jo helt vanlig, og etterhvert kom temaene abort og spiseforstyrrelser opp, og det var en hel masse snakk innad i klassen. Jeg ble kanskje noe påvirket, og begynte sårt med litt magrere kost. Jeg kalte det ”lei-syndromet”. Jeg var så lei av godteri og søtsaker, så jeg bare stoppet. Dessuten var det i tankne at jeg skulle imponere en gutt med sunnheten min,og kanskje en ny kropp. Men det gav ingen vektutslag, for jeg spiste mat som fint erstattet tapet. Skolemat/lunsj spiste jeg aldri, med mindre butikken var åpen. Der gikk det i rundstykker og frukt. Frokost begynte jeg ikke med før midten av tiende klasse. Jeg har aldri vært noe frokostmenneske, men dette skulle jeg altså bare få til. Jeg bestemte meg for at det måtte bare skje. Allerede da begynte jeg å tenke at frokost skulle øke forbrenningen slik at man kunne gå ned i vekt. Så, havregryn ble inntatt med pappa, hver dag klokken 07:30. Jeg hadde ingenting på – annet enn kanel. Det var en flott tid vi fikk brukt fornuftig og snakket litt før det var tilbake til hverdagens stress. Etterhvert begynte jeg også å ta med lunsj hjemmefra. Det var en Bixit-bar med blåbær. Jeg spiste som oftest blåbærene, og kastet resten. Det ble tatt igjen av store porsjoner med middag. Jeg har alltid hatt sans for middagsmat, enten det var pizza eller biff.

 

 Fikk nye venner.

 

Videregående:

Jeg begynte med ”blanke ark”. Jeg var ofte frampå og hadde mange gode og nære venner. Første året gikk fort unna. Jeg fikk sekser på en innleveringsoppgave om spiseforstyrrelser og jernmangel. Det var da jeg ble mer bevisst. Helsesøsteren ved skolen konstaterte jernmangelanemi. Jeg fikk beskjed om å få i meg jern. Vi kjøpte tilskudd, men det ble aldri inntatt. Jeg ble litt flinkere i matveien. Skolen hadde en bra kantine, og det ble stadig rundstykke med pålegg og drikke til. Det hendte også at jeg kjøpte en yoghurt ved siden av. Av og til kunne jeg også nøye meg med en ”Rett i koppen – pasta”. Men jeg var svært nøye. Alt skulle være grovt, og alle fettstrimler ble revet bort. Her var jeg på vei til å miste anoreksitankene, før plutselig sunnhetsgreia slo til igjen. Mye trening og lite mat.

 

 

 

 

5 kommentarer
    1. Det er rart hvordan matproblemene går opp og ned gjennom tiden. Fra strengt til roligere. Treningstvang, til et sunnere forhold til aktivitet. Forskjellige grenser, forskjellige vaner. Man skulle liksom tro at det var det samme strenge regimet hele tiden, men det er jo ikke det. Når man ser tilbake på den måten som du gjør nå, ser man hvor lenge det faktisk har vart…
      Jeg tror det kan være fint å gå gjennom sånt. Så man får jobbet litt med det selv.
      Kanskje kan du etter hvert sett et nytt punkt på skolelista. “Høyskole”, eller “Folkehøyskole”, eller “Universitet”. Det er lov å drømme om det, og tenke seg til teksten man kunne skrevet under. Fremdeles vil det være utfordringer, men jeg håper i alle fall selv at jeg kan skrive et sånt punkt om noen år – og skrive en tekst uten noen spiseforstyrrelse.
      🙂
      Jeg legger deg forresten til på linkene på bloggen min, hvis det er greit? Du må bare si ifra om du ikke vil være der.

    2. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver! Jeg sliter ikke med spiseforstyrrelser, men jeg kan føle at den ligger der i underbevistheten min. Da jeg var rundt 10-11år var jeg stor fan av Mary-Kate og Ashley Olsen. De var så vakre og tynne, og drømmen var å se ut som dem. Jeg begynte å se på filmer fra da de var på min alder. De var unormalt tynne, og jeg begynte automatisk å sammenligne meg selv med dem. Jeg ble mer oppmerksom på hva jeg puttet i meg. Jeg prøvde å unngå usunn mat, og alt som surret rundt i hodet mitt var jo sunnere, jo bedre. Slik var det i rundt to år. Da jeg startet på ungdomsskolen begynte jeg å lese rundt på nettet, og fant ut at brød, pasta og ris ikke var så bra. Jeg begynte å spise knekkebrød til frokost, og en vanlig dag bestod vanligvis av frokost, lunsj og en liten middag. Men en dag snudde alt seg. Jeg leste en reportarsje i en avis om ulike spiseforstyrrelser. Det stod at det å være fokusert på å bare spise sundt, også var en spiseforstyrrelse. Dette var selvfølgelig noe som skremte meg, og jeg prøvde begynne å spise mer normalt.
      I dag går jeg første videregående, og jeg lever et normalt liv. Men jeg klarer ikke å gi slipp på den tanken om spisefortyrrelser. Jeg føler at den er der, og jeg er redd for at den skal ramme meg. Jeg har mange ganger hørt at jeg ikke må sette så høye krav til meg selv og gå rundt å rakke ned på meg selv, for folk sier at det kan føre til at jeg en gang går på en smell. Så hvis jeg skulle være så uheldig å gå på en smell, så tror jeg det er en spiseforstyrrelse som trer frem, og det skremmer meg.

    3. Kjære Karina!
      Det er så sant som du sier. Da jeg begynte å få disse tankene i 2009, tok jeg straks kontakt med en jente som hadde hatt anoreksi. Jeg forklarte problemet og sa at jeg var redd det skulle ramme meg. Hun kom med de verste skrekkhistorier om at kroppen begynte å spise seg selv om den ikke fikk nok næring. I tillegg sendte hun meg bilder. Allikevel så sitter jeg her i dag – i en sykeseng – med en alvorlig spiseforstyrrelse på nakken. Den kunne tatt knekken på meg, for så farlig er den altså. Man vet det ikke før det er for sent. Dersom du er interessert i en litt mer fortrolig samtale – er jeg åpen på mail 🙂
      – Madelén

    4. Hei madelèn.
      Jeg veit ikke om du husker meg, men jeg husker deg.
      Jeg husker leirskolen, bursdagen din, og jeg husker den gangen vi skulle kle oss ut som popstjerner.
      Nå som vi er så ærlige, så husker jeg også hvor slem jeg egentlig var, og det beklager jeg.
      Jeg skjønner nu at du har hatt en utrolig tøff tid, og det unner jeg deg ikke.
      Jeg syns det er kjedelig at du har opplevd dette. Håper du klarer å bli frisk:)

Siste innlegg